"Hvor er det blitt av løftet om Jesu gjenkomst?"

Dette er et spørsmål som vi kristne møter fra tid til annen. "Hvor blir det av denne Jesus? Dere venter forgjeves." Men hva sier Bibelen om dette? I 2Pet 3:8,9 står det: "Men én ting må dere ikke være blinde for, mine elskede: For Herren er én dag som tusen år og tusen år som én dag. Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse."

Den ugudelige finner trøst i at Herren drøyer. Han tenker at for hver dag som går, blir løftet mer og mer ugyldig. Dette er en uhyggelig villfarelse, for sannheten er den at for hver dag som går, kommer vi nærmere og nærmere Herren Jesu gjenkomst. For de ugudelige og ubotferdige kommer dagen som en tyv om natten.

Løftet om Jesu gjenkomst ugyldiggjøres ikke ved at det drøyer. Herren har selv sagt at "denne dagen eller timen kjenner ingen, ikke engang englene i himmelen, ikke engang Sønnen, men bare faderen." (Mark 13:32). Hvordan kan vi da kunne slå oss til ro med at det drøyer enda litt? Herren kan komme når som helst, og kun de som er rede blir med ham inn til brullupsfesten!

Som i Noahs dager
"For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og gav til ekte, helt til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer." (Matt 24: 38,39).
I tiden når Jesus kommer skal alt gå sin gang på normal måte, alle aner fred og ingen fare. Dag følger på natt, og sommer følger på vinter. Plutselig viser Menneskesønnens tegn seg på himmelen, og alle de gjenfødte kristne rykkes opp. Dagen formørkes og et mega-jordskjelv setter i gang. Så stort! Det får Valdivia-jordskjelvet i 1960 til å bleikne. Fjellene jevnes med jorden og blir til flatt land. Guds dom står for tur!

Denne dagen kommer når vi minst aner det. Hvor viktig det er at vi våker, folk!

Hvor salig er den lille flokk Som Jesus kjennes ved!

I ham, sin Frelser, har de nok Nå og i evighet.

I kjærlighet, i håp og tro Den vandrer her, og skal få bo

Med ham når håp og tro forgår, Men kjærlighet består.

Men Jesus, er jeg en av dem, Vil du meg kalle din?

Står jeg for deg som hine fem Med lys i lampen min?

Å, la meg ei til hvile gå Før derom jeg kan visshet få,

Før du kan få det svar av meg: Du vet jeg elsker deg!

Og måtte det med gråt enn skje At dette svar jeg gav,

Så vil du nådig til meg se Og tørke tåren av.

Ja, når kun du som allting vet, Hos meg kan finne kjærlighet 

Og kjenne meg iblant din flokk Som din, så har jeg nok!