Det
siste halvåret har jeg ved Guds nåde fått gå på Bibelskolen på Fossnes, og jeg
vil begynne med å takke lærere, medelever og andre fastboende for et velsignet
halvår. Takk for sann og bibeltro forkynnelse i timene, og for mange gode
åndelige samtaler på fritiden. Ser fram til et nytt halvår på bibelskolen i høst. Æren og takken går i første rekke til Gud, for
uten hans Ånd til å åpenbare Ordet for oss, er vi hjelpeløse i å ta til oss av
Ordet.
Noe som har blitt klart for meg, er
hvor viktig det er at vi leser og hører Ordet. At vi nytter hver anledning til
å høre og å lese. Uten at vi tar til oss mat for vår sjel, dør troen. Da
hjelper det lite om du er aldri så åndelige på alle andre områder, for er troen
død er du like fortapt som den som ligger i rennesteinen. «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en
hører, kommer ved Kristi ord.» Rom 10:17
En død tro kjennetegnes ved at troens gjerninger savnes. Jfr Jak 2:17.
Likevel er det noen som leser
Bibelen perm til perm, men som på tross av det forblir like verdslige og
uomvendte som den gjennomsnittlige mann på gata. Hvorfor? Fordi de leser
Bibelen av kjødelig nysgjerrighet eller som en vanlig bok. De akter ikke på
Bibelen som Guds evige ord, de lar ikke Ordet ramme dem og dømme dem, ei heller
akter de på Jesu offerdød for dem. Derfor blir deres bibellesning dem til ingen
nytte!
Troens strid
I
1Tim 6:12 formaner Paulus Timoteus til å stride troens gode strid. For det er
en strid, det kan enhver prøvet kristen vitne om. Vi har vår gamle, syndige
natur, som står i veien og strider mot Ånden og det nye menneske. Dette kjødet
verken kan eller vil være Guds bud lydig. Det nye menneske, derimot, har intet
større ønske enn å leve Gud til behag. Derfor blir det strid, og denne strid
merker en kristen spesielt i fristelser og syndige lyster, og ut av det; fall og
anfektelser. Her må vi ikke gi etter, men kjempe. Denne kampen står først og
fremst i lønnkammeret på kne for Gud, for heller ikke her står det til oss. I
samfunnet med Gud lærer vi å forsake synden
Det er ikke snakk om en strid for å
bli frelst, men en strid som forekommer fordi vi er frelst og født på
ny. At en kjemper i denne striden er et livstegn, et kjennetegn på at en er
født på ny. En strider mot synden og lysten, ikke av frykt for syndens straff,
men fordi en ikke vil gjøre sin Herren og Frelser imot, som har frikjøpt oss så
dyrt med sitt blod. Her er et faktum som står fast: En gang frelst er ikke alltid frelst. Frafall er nærliggende for oss alle! Frafallet skjer ofte i stillhet, som når søvnen siger inn over et menneske.
I denne striden er det ofte
nødvendig å forsake enkelte ting, for eksempel fornøyelser som tar for mye tid,
tid som egentlig skulle tilfalt din Frelser. Er det ting i ditt liv som tar
Guds plass i hjertet, da er det din avgud, og det må ut om du skal nå himmelen.
Paulus sammenlikner med idretten i 1Kor 9:25: «Enhver som deltar i idrettstevling er avholdende i alt – de altså for å
vinne en forgjengelig krans, men vi en uforgjengelig.»
Er det ikke verdt å ofre litt av din
tid og krefter, når du har en uforgjengelig krans i vente? Er ikke dette verdt
all din flid? Jo! ingen angrer som er vel kommet fram til Guds evige rike.
Med blikket festet på Jesus
I
Heb 12:1-2 oppmuntrer Paulus oss til å legge av oss «alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med
tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som
er troens opphavsmann og fullender.» Om vi har blikket festet på oss selv,
på hva vi er og hva vi burde være, skjener vi snart ut til høyre eller til
venstre. Men har vi vårt blikk festet på Jesus, på det han har gjort for oss,
skal vi ikke fare vill.
Vi skal hver dag få legge av oss alle
synder og nederlag ved korsets fot, og tro at Jesus har tatt alt på
seg. Vissheten om at vi eier Guds nåde i Jesus Kristus, driver oss til å kjempe
videre. Håpet om frelse hjelper oss å holde ut i lidelser og prøvelser av
forskjellige slag.
I Ef 6:11-17 skriver Paulus om å ta
på seg Guds fulle rustning, som vi trenger for å holde stand mot djevelens
listige angrep. Vi skal få væpne oss med tanken om at vi ikke er hjemme på
jorden, men at vi har vårt hjemland i himmelen. Vi skal få væpne oss med den
holdning at samme hva som skjer oss på jord, er det én ting som står fast; vårt
barnekår hos Gud. Vi må si som Luther: «tar de enn vårt liv, gods, ære, barn og
viv, la fare hen, la gå! Mer kan de ikke få. Guds rike vi beholder.»
Når vi slik løfter blikket opp fra
oss selv, og ser på det vi har i vente, på Jesus og det vi eier i ham, da
mister synden sin makt. Da fylles hjertet av kjærlighet til Jesus og vår neste,
og lengsel mot det vi har i vente. Da blir det trangt for synden i hjertet.
Dette betyr ikke at det er over med
fristelser og fall. Nei, djevelen setter nå for alvor inn sitt skyts, for et
trengt dyr blir aggressivt. Men nå møter han en kristen ikledd Guds fulle
rustning. Anfektelser, prøvelser og vanskeligheter fører ham bare nærmere
Jesus. Djevelens brennende piler slukkes av troens skjold.
La
oss derfor ikle oss denne rustningen, og denne rustningen er Jesus. Rom 13:14
Matias Orheim skriver det så fint i
et sangvers: «Vel får eg ofte merka at
fienden er sterk, men aldri kan han tyna min Frelsars store verk. Og står han
meg i vegen, i Kristi kraft eg vinn, som aldri før må Satan fly, for no er
Jesus min.»
«Det lir med natten, det stunder til dag. La
oss derfor avlegge mørkets gjerninger, men iføre oss lysets våpen. La oss
ferdes sømmelig som om dagen – ikke i svir og drikk, ikke i utukt og
skamløshet, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus. Og
ha ikke en slik omsorg for kjødet at det vekkes begjær!»
Rom
13:12-14.
